Løksa kloakkrenseanlegg lå, ifølge Lokalhistoriewiki, der Løksaveien 17 ligger i dag.
Se detaljkart
Løxa renseanlegg i Bærum var det første større anlegget som ble bygget for mekanisk-kjemisk rensing av kommunalt avløpsvann i Norge. Anlegget ble tatt i bruk i desember 1972 og gikk under betegnelsen "sekundær-fellingsanlegg".
Ved anlegget var det enheter for behandling av internt slam, og det var mottakerstasjon for behandling av septiktankslam.
Allerede da man startet prosjektering av anlegget, var det interesse fra Norsk institutt for vannforsknings (NIVA) for å utføre undersøkelser ved anlegget. Man var interessert i å få dokumentert anleggets renseeffekter og økonomiske forhold ved bruk av ulike fellingskjemikalier, og man ville undersøke slamproduksjonen og de forskjellige slamtypenes egenskaper.
Rapporten fra disse undersøkelsene er kilde til mye av teksten på denne siden. Se Kilder nedenfor
Anlegget var opprinnelig ment som et rent kalkfellingsanlegg med én silo for lesket kalk og én silo for ulesket kalk. (Ulesket kalk, brent kalk (CaO), kan tilsettes vann og bli til lesket kalk under varmeutvikling). Ulesket kalk skulle benyttes til innblanding med avvannet slam slik at man fikk varme-utvikling og dermed et hygienisk tilfredsstillende slam som sluttprodukt. Denne slambehandling kom aldri i rutinemessig drift på grunn av støv og andre driftsproblemer.
Under innkjøringen av anlegget skjedde det et driftsuhell som førte til at store kalkmengder ble skyllet ut i Sandvikselva. Kalken og den høye pH denne forårsaket i elven, førte til laksedød. Episoden fikk stor omtale i massemedia og naturvernorganisasjonene. Resultatet var at det ble satt krav til at pH for utløpsvannet skulle være maksimalt 9,0. Man var da nødt til å se seg om etter andre fellingsmidler eller tilsette syre for å senke pH i avløpsvannet etter kalkfellingen. Det ble til slutt bestemt at man skulle benytte felling med treverdig jernklorid i kombinasjon med kalk.
Historisk tilbakeblikk
Med etablering av kommunal vannforsyning på starten av 1900-tallet, kom også behovet for avløpsløsninger. Behovet ble forsterket da vannklosett ble vanligere på 1920- og 1930-tallet. Frem til andre verdenskrig (1940−1945) var utbyggingen av kloakkledninger relativt tilfeldig, og bekker ble lagt i rør bit for bit. Rensetiltak for utslippene var enkle og lite effektive. Så kom befolkningseksplosjonen på 1950- og 1960- tallet, hvor det skulle skaffes boliger til 40.000 nye bæringer. Resultatet ble en dramatisk økning av utslipp, og forurensningssituasjonen i bekker, elver og sjøområdene ble uholdbare.
Første hovedplan for avløp ble vedtatt i 1965. Den innebar at avløpsvann fra Bærum skulle føres til to sentrale kloakkrenseanlegg, og det skulle benyttes separate ledninger for spillvann. I 1966 ble arbeidet med avskjærende kloakkledninger langs elvene igangsatt. I perioden 1966−1973 ble det bygget 10 midlertidige avløpsrenseanlegg, med stor grad av rensing med kjemisk felling. Disse lå i Sandvika, på Løxa (som er omtalt på denne siden) og på Fornebu.
Ny hovedplan for avløp kom i 1972. Bærum gikk bort fra løsningen med egne renseanlegg, og skulle delta i et interkommunalt avløpsprosjekt på vestsiden av indre Oslofjord. Sommeren 1976 inngikk Oslo, Asker og Bærum kommuner et forpliktende samarbeid om å bygge et felles kloakkrenseanlegg i Asker, og i september 1976 opprettet kommunene Vestfjorden Avløpsselskap (VEAS). Anleggsarbeidene ble påbegynt i 1977 og anlegget stod ferdig i 1982. I 1990 var det meste av bebyggelsen i Bærum tilknyttet VEAS. Etter 1990 har utviklingen på avløpssektoren i hovedsak vært knyttet til tiltak for å effektivisere og fornye eksisterende systemer. Byggingen av VEAS-anleggene er det enkelttiltak som har hatt størst betydning for bedring av vannmiljøet i Bærum og er i dag ryggraden i kommunens avløpssystem.
Rensing av overflatevann
Dammen vi ser på Løxa i dag (se bilde), er en dam for rensing av overflatevann før utslipp til Sandvikselva. Formålet med anlegget er å redusere mengden forurenset avrenningsvann fra industriområdet på Løxa og Rud. Ved akutte utslipp kan anlegget stenges for å hindre at utslippet renner ut i elva. Bassenget er dimensjonert til å ta imot store mengder regnvann. Utslipp i elva som følge av store nedbørsmengder vil ikke være så kritisk, ettersom vannføringen i elva da også vil være stor og forurensningen vil tynnes fortere ut.
I den øvre, nordre delen av dammen vil tyngre partikler samles på bunnen og olje vil holdes tilbake. I den nedre delen er det våtmarksfilter. Her vil det foregå ytterligere sedimentasjon, samt omdanning og nedbrytning av organisk materiale før overskuddsvann ledes ut i elva.
Rapport fra undersøkelser gjort ved Løxa renseanlegg
Hovedplan for vannforsyning, avløp og overvann (Bærum kommune)
Skui Vel 2011. Invitasjon til årsmøte
Løxa kloakkrenseanlegg
